Fra romanen “Kaldtokke”:

Det var glatt, sa de.

Der ute i Østvika var det isete veier, sa de.

Kanskje kjørte han for fort. Noen ganger kjørte han for fort.

Han kjørte for fort i Østvika mens Maria satt på jobb og ville hjem til Sandgaten og julen og til ham.         

De ringte fra sykehuset. Hun måtte komme. Med én gang.

Hengende over rattet, alle de kjente svingene, og hustakene dekket av snø, gatene dekket av is.

Opp trappene, inn de store dørene. Hvilken etasje er det? En hånd pekte, hun ville skynde seg. Ville stanse. Ville løpe. Ville snu.

Legens ord fløt i en strøm ved siden av hodet hennes mens han åpnet døren, og hun ville skubbe dem vekk men hånden stengte ordene inne. Luften fløt ut av lungene, ut mellom leppene, ut mellom fingrene. Hånden forlot munnen, trakk henne etter seg, inn i rommet, mot benken. Søkte kinnet hans, slik hun forsiktig la hånden mot kinnet hans når han sov, når pusten hans fylte rommet og han var varm og lang i sengen. Fingrene tegnet silhuetten av ansiktet hans en centimeter fra huden.

Ansiktet hans i bilvraket. Hun hadde ikke sett det.

Men stålet som lå vrengt over ham fant likevel veien inn i marerittene. Frykten i øynene – den skjøt ut fra vraket og vekket henne.

Vinteren.

Våren.

Sommeren.

Høsten.